Den kalde krigen
Den kalde krigen er en betegnelse på perioden fra etter andre verdenskrig og frem til Berlinmurens fall i 1989. Perioden var preget av rivalisering mellom to grupper av nasjoner som praktiserte ulike ideologier og politiske systemer. På den ene side var Sovjetunionen og deres allierte (Østblokken) og på den andre siden var USA med sine allierte (Vestblokken). Situasjonen ble kalt den kalde krigen fordi den aldri førte til direkte kamper eller krig.
Ny nabo i øst
Etter våpenstillstandsavtalen av 19. september 1944 må Finland gi tilbake Petsamo-området til Sovjetunionen og Norge fikk en ny nabo i øst. Dette medførte store forandringer for folk i området. Pasvikelva som før hadde vært et bindeledd mellom naboer ble nå en stengsel mellom disse. Det ble på sovjetisk side satt opp et grensegjerde og mange observasjonstårn slik at alle bevegelser på norsk side ble registrert. Det ble forbudt å krysse elva og enhver overtredelse medførte strenge bøteleggelser.
I følge kongelig resolusjon av 1950 er det ikke tillatt å overskride grenselinjen til lands, til vanns eller i luften. Det er heller ikke lov å føre samtale eller ha annen slags samkvem med personer som befinner seg på den andre siden av grensen.
Min fiskeplass!
Det fortelles om en eldre kar som bodde på norsk side ved Melkefoss. Han hadde vært nabo med Russland og Finland, og hadde alltid fisket på samme plass uten problemer. Da Sovjetunionen ble nabo etter andre verdenskrig fortsatte han å fiske der han alltid hadde fisket. Fiskeplassen lå på andre siden av den norsk-sovjetiske grensa, men han brydde seg ikke om hvilket land og hvilke lover som gjaldt. Fiske skulle han, og han fortsatte som om ingenting hadde hendt. Historien forteller at grensevakta til slutt ble lei av å irettesette han. Så han fortsatte å fiske på «sin» plass i Sovjetunionen.
Forsvar
Etter at Den Røde Arme trakk seg ut av Øst-Finnmark i september 1945, ble det gjenopprettet vakthold ved grensen av avdelinger fra Hæren og fra politiet. Garnisonen i Sør-Varanger (GSV) fikk sitt nåværende navn i 1947 og det ble bestemt at garnisonen skulle gjenoppbygges oppe på flyplassen ved Høybuktmoen som var anlagt av tyskerne under krigen.
Da Norge ble medlem av NATO i 1949 ble den norsk-sovjetiske grensen også en yttergrense mellom NATO og Warzawa-pakten. Dette førte til ytterlig opptrapping av grenseovervåkingen på begge sider og tiden etter dette ble preget av gjensidig mistenksomhet mellom landene.
Etterretning
Etterretningstjenesten i Sør-Varanger ble utbygd etter krigen og Sør-Varanger Politikammer var et av Norges største i antall ansatte på grunn av Politiets Overvåkingstjeneste (POT). Kommunismen sto sterkt i Sør-Varanger etter krigen og derfor ble deler av befolkningen satt under overvåking som mulige agenter i sovjetisk tjeneste. Samtidig var det viktig å få overblikk og kunnskap om de sovjetiske styrkene for å kunne være føre var om de skulle gå til angrep på Norge.
Cuba-krisen
Mellom 15. og 28. oktober 1962 oppsto den mest alvorlige konfrontasjonen mellom de to supermaktene USA og Sovjetunionen, da et U2-fly på rutineoppdrag oppdaget at Sovjet hadde missiler rettet mot USA stasjonert på Cuba. I 13 døgn holdt verden pusten mens forhandlinger mellom USAs president John F. Kennedy og Sovjets Nikita Krutsjov pågikk. Soldater ved Garnisonen i Sør-Varanger ble utkalt med skarpladde våpen.
1968 - sovjetisk styrkedemonstrasjon
De norske grensestasjonene kunne i begynnelsen av juni 1968 observere en økende aktivitet på sovjetisk side. Flere kjøretøykolonner kjørte østover på Russeveien og om kvelden 6. juni ble stridsvogner, beltekjøretøyer og artilleri observert på Ishavsveien og nordover mot Boris Gleb. På grunn av dårlig vær var det vanskelig å fastslå omfanget av fremrykningen og hvor store styrker det var snakk om. Om morgenen 7. juni ble det klart at store sovjetiske styrker hadde gruppert seg og var gått i stilling tett opp til grenselinjen.
Alarm! Alarm!
Natt til 7. juni 1968 gikk alarmen og Garnisonen i Sør-Varanger rykket ut til grenselinjen og forberedte seg til strid. De sovjetiske avdelingene grov seg ned og rettet alle våpen mot de norske stillingene, observasjonspostene og grensestasjonene. Det ble klart for alle at dette ikke var en rutinemessig øvelse. Ikke siden andre verdenskrig h adde det vært så store sovjetiske hæravdelinger så nært grensen. Styrken ble stående fremme i grenseområdet til 12. juni.
Til toppen av siden |
Bilde 1 av 9
