Norsk bekymring
Norske myndigheter var bekymret for lojaliteten til befolkningen langs den nyopprettede grensa. Området var preget av innvandrere fra Finland. Det ble drøftet flere tiltak for å øke innslaget av norsk befolkning, og bruken av det norske språk i området. En strategi var å invitere folk fra Sør-Norge, gi dem gode betingelser slik at de skulle slå seg ned, dyrke jord og øke bruken av det norske språk i området. Målet var at norsk kultur skulle spres. Samtidig ønsket man å bremse utbredelsen av finsk kultur, gjennom ulike lover. Dette lyktes i varierende grad.
Hør Masurka fra Pasvik
Hvorfor dro folk sørfra?
I årene fra ca. 1850 og fram til første verdenskrig var det stor utvandring fra Nord-Østerdalen. De fleste dro til USA, men mange dro også nordover. De slo seg ned der det var arbeid, eller der de kunne rydde jord. Mange bygder hadde befolkningsoverskudd og arbeidsledighet, og mange måtte flytte for å skaffe et nytt levebrød for seg selv og familien. De som dro nordover til Sør-Varanger hadde et ønske om bedre livsvilkår og ville starte et nytt liv. Mange som bor i Pasvikdalen i dag er etterkommere etter norske bureisere som slo seg i grenseområdet.
Statens tiltak for å påvirke befolkningsutviklingen i Sør-Varanger:
1869: Veibygging
28 veiarbeidere ble sendt til Sør-Varanger i 1869, året etter ytterligere ti. I 1872 var det 10 veiarbeidere med familier som søkte om oppmåling av boplasser. Veiarbeiderne fortsatte som bureisere. Folketellinger og andre kilder viser at befolkningen i Pasvikdalen øker i antall, finner og nordmenn inngår ekteskap og finsk er det dominerende språket.
1899: Jordbruk
Opprettelsen av Selskabet til Fremme av Finnmarkens Jordbrug. Selskapet hadde som mål å fremme jordbruk i Finnmark, og å verne om de norske interesser. Virkemidlene var fri jord og gunstige lån til bureisere. Det ble avertert etter mulige bureisere i avisene i Trøndelag, Romsdalen og de nordre delene av Gudbrandsdalen og Østerdalen. Prosjektet ble ingen suksess. Det var ikke lett å rekruttere bureisere fra disse områdene, og for de som kom ser det ikke ut til at forholdene svarte til forventningene. Ved utgangen av året 1903 var det kommet 10 bureisere. I 1907 var det tre igjen. Resten hadde reist.
1903: Skogvoktere
Det ble ansatt skogvoktere i Pasvik, og det ble satt i gang statlig skogsdrift. Skogvokterne hadde også som oppgave å ha oppsyn med grensa. Oppgavene kunne bestå i å sørge at ingen urettmessig utnyttet ressurser som beitemark eller drev jakt på norsk side av elva. Utenom folk bosatt i Norge.
1905: Internatbygging
Staten opprettet skoleinternater samme året som Norge blir selvstendig. De første internatene var Fossheim i Neiden og Strand Internat i Pasvik. Ved internatskolene var det kun tillatt å snakke norsk. Fra statens side ønsket man en utvikling der norsk skulle være det dominerende språk. Dette var sannsynligvis et effektivt hinder i innlæringen av leseferdigheter og av lærestoffet forøvrig.
1920-tallet: Bureising
Det ble satt i gang nye forsøk på bureising i Pasvikdalen. Dette var del av et landsomfattende bureisningsarbeid, og var begrunnet i behovet for økt selvforsyning og å avhjelpe stor arbeidsledighet. Også denne gangen var ønsket om en lojal norsk befolkning i grenseområdet et argument for å sette i gang bureisningstiltak nettopp i Pasvikdalen. I årene 1934 til 1939 ble forsøksgården på Svanvik bygget opp. Forsøksgården skulle drive avl av husdyr og planter, og de skulle være en opplæringsinstitusjon for bøndene.
Til toppen av siden |
Bilde 1 av 9
