Istiden
Sør-Varanger var under siste istid helt dekket med is. Ved istidens slutt ca 10.000 år f.kr, var kystlinjen blitt isfri. Innlandet var fritt for is nærmere 7.000 år f.kr. Samtidig med at isen smeltet steg både havet og landet. Havnivået økte på grunn av tilsig av smeltevann fra breen, mens landet steg fordi trykket av den tunge isen ble borte.
Vegetasjonen som vokste fram ga gode livsvilkår for villreinen. I havet skapte varme havstrømmer gode forutsetninger for blant annet fisk, sel, hval, sjøfugl og annet marint liv.
I denne settingen er det vi finner de første spor etter menneskelig aktivitet. Menneskene som kom hit var jegere og hovedbyttet var villrein og havets rike ressurser.
Eldre steinalder
Den eldste bosetningen i Sør-Varanger kommer fra eldre steinalder. Perioden varte fra ca 10.000 til 4.500 f.kr. Vi kaller perioden steinalder fordi gjenstandene som er funnet hovedsakelig er i stein. Fra siste del eldre steinalder er det funnet noen gjenstander av bein, og vi tror at bein sammen med tre og horn har vært en viktig del av redskapsmaterialet gjennom hele perioden.
I Sør-Varanger er det funnet boplasser, graver og redskaper til fangst og fiske. Menneskene som bodde her hadde en halvnomadisk livsform. Det betyr at de flyttet mellom bestemte områder etter årstidene. De dro dit tilgangen på ressurser var best. Sannsynligvis har boligkonstruksjonene lette som telt hvor duken har vært laget av skinn.
Yngre steinalder
Ved overgangen til yngre steinalder (ca. 4.500-1.800 f.kr) endret klimaet seg, og skogen som hadde vokst frem i eldre steinalder begynte å forsvinne igjen. Vegetasjonen ble etter hvert lik den vi har i dag.
Hustuftene langs kysten er større og mye tydeligere enn de fra eldre steinalder. Det tyder på at bosetningen har blitt mer stabil og orienteringen mot maritime ressurser har blitt forsterket. Samtidig har de som levde i Sør-Varangers innland hatt en stor grad av mobilitet. Det finnes mange spor etter menneskene som levde i Pasvikdalen.
Det er et rikt funnmateriale fra yngre steinalder. Mange gjenstander av bein og horn er flott ornamenterte. Fremdeles var stein viktig, men fremstillingsteknikken skiller seg fra den i eldre steinalder. Redskaper ble fremstilt i mer finkornet materiale som skifer og grønnstein.
Både endringen i redskapsfremstilling og bruk av nye bergarter viser til den kanskje viktigste forskjellen mellom eldre og yngre steinalder økt kontakt med andre samfunn.
Tidlig metalltid
Tidlig metalltid (1.800-0 f.kr) bærer preg av en mer enhetlig bruk av keramikk mellom kyst og innland. Forskjellen mellom kyst- og innlandsbosetningene ble mindre. I tillegg til stein, tre, horn og bein finnes det noen redskaper av kopper og bronse. De fleste er fra slutten av perioden.
De siste 1.000 år før vår tidsregning viser spor etter store sosiale, kulturelle og økonomiske endringer, og mange mener at man i denne perioden kan se at samene trer frem som en definert etnisk gruppe. Mange av de trekkene som en ser på som typisk samiske, blant annet boform og gravskikk, trer tydelig frem nettopp nå.
I Pasvik ser vi en økning i antall boplasser og det utvikler seg en egen type keramikk, som kalles for Pasvik-keramikk.
Samisk jernalder og middelalder
Det er vanskelig å fastslå en kulturs etnisitet ut fra arkeologisk materiale alene. Allikevel finnes det liten tvil om at de menneskene som levde i Sør-Varanger etter år 0 er forfedre til områdets nåværende samiske befolkning.
Nye trekk er reindrift, sauehold, ullklær, nye ornamentstiler i bein og broderi og bruk av jern. I tillegg ser vi endringer i religion og politiske forhold.Kontakten med andre mennesker, andre steder, øker.
Etter hvert som tamreindriften tok til, endret den sesongvise flyttingen mellom innland og kyst seg. I motsetning til tidligere tilbrakte en nå vinteren i innlandet og somrene ved kysten. Reindriften endret seg fra at hver familie hadde noen rein til slakt, skinn og kjøtt osv., via intensiv reindrift med mange eiere og små hjorder til fullnomadisme omkring 1500-tallet.
Til toppen av siden |
Bilde 1 av 0
