Finsk innvandring

Den lange marsjen

Det var trange kår i store deler av Finland på midten av 1800-tallet. Drømmen og håpet om et bedre liv var drivkrafta for de som dro fra hjembygda si. De forlot hjemplassen sin og tok farvel med foreldrene, familien sin og slekta si. De visste nok at de aldri ville dra tilbake. I nord, nært fjordene og Ruoija (Ishavet), lå landet der de skulle starte et nytt liv. De få eiendelene ble pakket, og de begynte på den lange marsjen til Paatsjoki (Pasvikelva) i Pasvikdalen. Og de slo seg ned på begge sider av elva.

Fiske i fjordene

Den finske innvandringen til Pasvikdalen begynte for alvor på midten av 1800-tallet. Før det hadde finnene dratt til fjordene for å delta i fiskeriene der. Havet lokket med både sei- og torskefiske, og fisket ga inntekter. De som dro for å fiske i fjordene oppdaget nok at i den nord-østlige delen av Norge var det også gode forhold for jordbruk, reindrift og skogbruk.

Hvorfor dro finnene til Pasvik?

Fiskeriene og muligheten til å slå seg ned i et område rikt på ressurser, gjorde at mange finner forlot hjemlandet sitt. På 1850-, 1860- og 1870-tallet tar mange med seg sine få eiendeler og gikk den lange turen nordover. I tillegg til at ressursene i Sør-Varanger lokket, var det uår og krise i store deler av Finland. Mange bygder hadde et befolkningsoverskudd, og det var knapt med ressurser. Dette var med på å sette fart på innvandringen til Pasvikdalen og områdene rundt Varangerfjorden.

Flere bein å stå på

Størstedelen av finnene som slo seg ned i Pasvikdalen på 1800-tallet ble værende. De etablerte seg med småbruk, fikk barn og levde som de andre folkene i dalen. En jordlapp, noen kyr, sauer og rein, fisk i elva og havet, bær og tømmer ga livsgrunnlag. På en del gårder bodde det flere familier.

Flerkulturelt

I Nord-Finland var en stor del av befolkningen samer. Mange av de som dro fra Finland kom fra bygder der finsk og samisk kultur hadde smeltet sammen. Samer og finner inngikk ekteskap, og mange av de som dro til Norge, var en blanding av disse to folkegruppene. Både finske og samiske tradisjoner ble videreført i Pasvikdalen sammen med norske. De som bosatte seg i dalen tok lærdom av hverandre når det gjaldt å utnytte ressursene på best mulig måte.

Kven eller finsk?

På 1800-tallet brukte myndighetene i Norge begrepet kven om alle som fra Finland. Betegnelsen kven ble etter hvert oppfattet som negativ. Kven er også brukt om folket som bodde ved Bottenviken. I dag velger mange etterkommere av de som kom fra Finland og Bottenviken å kalle seg kven. Andre velger å si at de er av finsk herkomst eller at de har finske røtter. Kvenene ble i 1996 tilkjent minoritetsstatus i Norge.

Gjør området norsk!

I begynnelsen så myndighetene positivt på innvandringen fra Finland. Etter hvert satte norske myndigheter i verk ulike tiltak for å få flere nordmenn til å flytte til området. Veibygging ble satt i gang allerede i 1870-årene og norske familier tok veien nordover. Bureisingsprosjekter, bygging av Strand Internat og lover som skulle være med å fornorske området ble iverksatt. Norske myndigheter ville markere at vestsiden av Pasvikelva var norsk territorium. Det finske språket dominerte i store deler av dalen. Mange nordmenn i dalen lærte seg finsk for å bli forstått av sine sambygdinger!

Levende finsk kultur?

Den finske kulturen har på mange måter overlevd presset fra norske myndigheter. Mange som bor i Pasvik i dag er av finsk herkomst. Navn som Beddari, Sotkajærvi, Rauhala, Nikkinen, Kalliainen, Kurthi, Bordi, Randa og Ollila forteller om røtter i Finland. På butikken kan du høre at det snakkes finsk. Mange av de eldre holder språket levende. Ungene har finsk på skolen og lærer om finsk kultur og tradisjoner. Båndene til Finland er fremdeles sterke, 150 år etter at forfedrene tok veien nordover.

Til toppen av siden